For de som ikke har tilgang på Lofot-Tidende har jeg lagt inn avisen for 03.02.10 i sin helhet under “Nye dokumenter” i høyre marg på hovedsiden til “Heia Ballstad!”. Artikkelen står på side 14 og litt på side 15.

Vi ser at kommunens håndtering av forrige anbudsrunde ble underkjent av KOFA (klageorganet for offentlige anskaffelser). Ved neste anbudsrunde ble 164 sider av GeoLofotens anbudsdokumenter ved en feil lagt på nett en dag, tilgjengelig for alle, også konkurrenter.

Hva mener du kommunen nå bør gjøre for å imøtekomme den lokale bedriften GeoLofoten, som med tiden kan vokse og bidra med viktige arbeidsplasser og skatteinntekter til kommunen?

Bjarne vurderer å selge bedriften (kanskje til utenlandske selskaper) hvis ikke det kommer på plass en bindende OPS avtale (offentlig privat samarbeidsavtale) med kommunen.

Vi vet at Bjarne også bl.a. står bak Poseidon som konkurrerer i det internasjonale markedet. Han vet derfor hva han snakker om når han forteller om sine planer om å posisjonere seg internasjonalt med GeoLofoten.

Ved å inngå en OPS avtale med GeoLofoten kan altså kommunen bidra til at enda et firma i kommunen på sikt får muligheter til å hevde seg internasjonalt, hvilket også kan bety flere arbeidsplasser i Vestvågøy.

Hvilket tidsperspektiv bør ligge til grunn når kommunen vurderer og håndterer denne type saker? Muligens kortsiktig gevinst (absolutt billigste alternativ?) eller langsiktig samarbeid som også på sikt trygger lokale arbeidsplasser i en utkant-kommune…? Hvis det er slik at andre kan levere tilsvarende tjenester til en rimeligere pris, hvor langt bør/kan kommunen da strekke seg for å støtte lokale initiativ og arbeidsplasser? Det er jo heller ikke alltid at billigste alternativ er det beste, totalt sett. Hvilke kriterier ligger til grunn når slike saker vurderes av kommunen? Det er ofte en viss sammenheng mellom pris og kvalitet, “det kan være dyrt å være fattig”.

Jeg venter spent på om noen har kommentarer til saken.

Dette er både ei lett, ei vanskelig og ei meget komplisert problemstilling Rolf. Og Bjarne for den del.

Selvsagt er det i en kommunes interesse å strekke seg langt for å gi lokalt næringsliv en sjanse! Like selvsagt er det totalt uakseptabelt om kommunens administrasjon motarbeider slike initiativ! Det er et politisk ansvar, men vi vet at det over år utvikles et eierforhold til de problemstillinger en administrasjon til daglig handterer! Kanskje er det noe naturlig i det? Det handler om engasjement i de oppgaver som tildeles, om kompetanse, skjønn, – og kanskje en dose tro.

Det skal godt gjennomtenkte, og strenge kvalitetssikringsrutiner til for å ivareta denne risikoen! Ikke minst for å oppnå tillit utad!

På den andre siden skal en kommunes fagetater inneha, og ivareta “et nødvendig” kompetansenivå for i det hele tatt å være i stand til løse sine oppgaver. Ikke minst i forhold til lokalt næringsliv, men også ovenfor sine innbyggere. Dette vil alltid være en krevende balansegang!

Ikke vet jeg hvor en slik grense går, men som “utkantskommune” vet vi at det aldri vil bli noen “påtrengende” etableringsvilje av kompetansebedrifter. Samtidig har enhver kommune store faglige utfordringer som til daglig skal ivaretas. Mesteparten av dette ansvaret vil også i fremtiden påhvile det offentlige. Det vil derfor være uklokt å bygge ned slike miljøer til et nivå som hindrer rekrutering av nødvendig kompetanse.

Å tilstrebe samarbeid med lokale aktører der slike muligheter byr seg, må være et soleklart krav, men ut fra at vi befinner oss “perifert”, må ei brei og grundig risikovurdering til for å gjøre kloke valg! Det er fort gjort for en liten kommune å bli stående “ensom og uiteressant”, – på bar bakke!

Jeg vet ikke om dette behøver å være noen motsetning i forhold til Bjarne og Rolfs utgangspunkt. Jeg er derimot overbevist om at vi gjør oss ei farlig Bjørnetjeneste om vi sammenligner oss med store, sentrale kommuner.

Dersom Bjarnes virkelighetsbeskrivelse i omtalte artikkel er riktig, objektivt sett, da er kommunens og administrasjonens handlemåte forkastelig! Da ser jeg bort fra at uhell og glipp alltid vil forekomme. Sett fra utsiden registrer jeg at beskrivelsen bestrides, og konstaterer at det også her er divergerende syn!

Gjensidig åpenhet om “motiver”, og om de vurderinger som måtte legges til grunn for de vedtak som fattes, er forutsetninga for et godt samarbeid, tillit og ei positiv utvikling! Ikke minst for oss i distriktene!

Litt høyttenknig fra meg!:-)

Jeg ante ikke at mitt utspill i Lofot-Tidende skulle fatte noen interesse på hjemmesiden til Heia Ballstad!, men problemstillingen rykker stadig nærmere for alle oss som fortsatt bor i Lofoten: hva skal våre barn leve av, og for, dersom de velger å bosette seg her?

Hvordan skal vi stelle oss slik at det kan være interessant å virke og bo her når våre ungdommer, og deres partnere, både vil ha god utdanning, spennende/utfordrende jobber, et variert sosialt liv og bra lønn? Vi må kanskje erkjenne at majoriteten av vårt avkom ikke vil være fornøyde med en fremtid som egnere eller diskenspringere.

Trond, når jeg leser ditt innlegg så kommer jeg til å tenke på tittelen til en komedie av William Shakespeare: Much Ado About Nothing. Du stiller mange spørsmål og problemstillinger, men gir ingen pekepinn om løsninger.

Jeg har brukt 20 år av mitt profesjonelle liv i Lofoten til både å foreslå og i praksis utforske løsninger på de mange næringsmessige utfordringene som samfunnet her står ovenfor og som vil bli akutte i nær fremtid. Før det forberedte jeg meg i over 10 år gjennom utdanning, studieopphold i utlandet og variert arbeidspraksis for, eventuelt, å kunne komme “hjem” og bidra med mitt til en helt nødvendig omforming av arbeidslivet i regionen.

Det siste har vært en meget tornefull vei, og stort sett møtt med verbal applaus og praktisk ignorering/trenering/sabotasje fra både lokalt næringsliv, kommunale og fylkeskommunale administrasjoner og politikere. Den smule suksess som er oppnådd har skjedd gjennom salg av kostnadseffektive, kompliserte produkter og tjenester til fjerne kunder i mer enn 50 land, og hvor vårt tilbud er blitt foretrukket uavhengig av hvem som eier firmaet, hvem han slekter på eller hvor det ligger. Å gjøre noe i lokalmarkedet er derfor å stille med handikap slik holdningene er her.

Jeg har derfor, i ærlighetens navn og basert på mine egne erfaringer, sluttet å anbefale ungdommer å starte opp med nye virksomheter her. Det er simpelthen ikke klima for nytenking, personlig satsing eller å gjøre ting på en annen måte for at flertallet skal få et bedre tilbud. Skal man bo her er det tydeligvis best “å følge i sin fars fotspor”. Selv om de ender i myra…
Og det avspeiler seg igjen i befolkningsutviklingen.

En annen utfordring dette reiser er at det omtrent ikke finnes planleggingsteori for negativ vekst. Alle bedrifter og kommuner planlegger for vekst i en eller annen form, men ingen planlegger bevisst for at virksomheten “dør ut”. Bl.a derfor sliter kommunene med evige “budsjettkutt”. Dette fordi tankemodellene til både administrasjonen og politikerne ikke tar inn over seg de sammenfallende følgene av både befolkningsreduksjon/-endring og faglige effektiviseringsgevinster.

Vi snakker og planlegger fortsatt som om samfunnet er i vekst og erkjenner heller ikke i bevisst tilstand effektene av nye sammenhenger når det gjelder endringer i kompetanse og teknologi. For eksempel at oppgaver som tidligere bare “måtte” utføres av en kommunal etat (fordi det var det offentlige som eide oppgavene, hadde kompetansen og kunne finansiere den gjennom lovpålagte monopoler) nå enklere, bedre og billigere kan utføres av private firma.

Ett eksempel er den interkommunale laboratorietjenesten. Den ble etterhvert så ekstremt ulønnsom at selv kommunene ikke lenger ville subsidiere sitt eget laboratorium for å utføre disse lovpålagte kontrolloppgavene (f.eks sjekk av vannkvaliteten). Av ren nød ble derfor denne virksomheten privatisert som et siste forsøk på å berge funksjonen i regionen. Multi-Lab AS på Leknes er nå et privat firma som har flere kunder enn bare kommunenes behov, og som etter hardt arbeid og privat kreativitet har skaffet seg flere kunder i tillegg til lofotkommunene og dermed er blitt lønnsomt.

Helt parallell er nå min/vår pågående disputt med administrasjonen i Vestvågøy kommune om det som kalles “kart- og oppmåling”. Dette er en funksjon som i løpet av noen få år vil være i samme situasjon som for laboratorietjenestene; den vil være vanskelig å opprettholde i kommunal regi pga økende faglig kompleksitet for dem som skal utføre oppgavene i kombinasjon med langt høyere effektivitet ved bruk av moderne utstyr og programvare
Disse oppgavene blir derfor snart for få og for dyre i offentlig sektor alene til at det vil være mulig å opprettholde dem der uten svært kostbar subsidiering (som innbyggerne selvfølgelig må betale).

Da, i 2003, et utredet og foreslått samarbeidsprosjekt mellom lofotkommunene om å slå sammen alle kommunenes felles behov for kart- og oppmåling kollapset skjønte jeg at den beskrevne utviklingen ville finne sted og vi etablerte GeoLofoten AS for å komme fremtiden aktivt i møte.

Problemet nå er at kommunestyret har fattet et helt klart vedtak om å sette ut funksjonen “kart- og oppmåling” på anbud (man har erkjent det samme som jeg forutså i 2003), men etter en mislykket anbudsrunde pga en liten feil i anbudsteksten så trenerer nå administrasjonen å forberede og legge ut et nytt anbud. I mellomtiden har man på rådhuset tabbet seg ut og publisert hele vårt selskaps opprinnelige og svært detaljerte anbud på kommunens hjemmeside. Derfor vil jeg ikke lenger delta i en åpen anbudskonkurranse, men krever en forhandlet OPS avtale for et avtalt antall år.

GeoLofoten har forberedt seg på disse oppgavene i omlag syv år og vi har etablert en faglig kompetanse som er helt på høyde nasjonalt og godkjent av statlig myndighet. I tillegg har vi for fem år siden frivillig etablert organisatoriske rutiner etter internasjonale kvalitetsikringsystemer og kontrollert av Det norske Veritas ISO 9001:2008)

Våre medarbeidere er løpende kurset hos Statens Kartverk og videreskolert med eksamener fra Norges ledende fagmiljø på Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås.

Jeg mener derfor at alle Trond sine betenkeligheter med å overlate disse viktige funksjonen til en lokal aktør skal være imøtekommet. I tillegg har vi initiert og vunnet et kvalifiseringsprosjekt i form av et gjennomført HØYKOM-prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd til en kostnad på kr 1.600.000,-

Vi vet hva oppgaven er og hvordan den skal angripes på en faglig og økonomisk forsvarlig måte for alle parter.

Spørsmålet er nå: vil politikerne bøye av og la deler av administrasjonen trenere en helt nødvendig modernisering av kommunale oppgaver, eller vil de fortelle administrasjonen hvem som er sjefen og sørge for at Vestvågøy av fri vilje (og ikke av tvang) beveger seg inn i fremtiden og som samtidig kan skape grunnlag for ny og større virksomhet innen et fagfelt som er i sterk global vekst?

Dersom det ikke er mulig å få gehør for et så opplagt og lenge forberedt og prekvalifisert vinn-vinn prosjekt, hva skal da til for å skape utvikling her?

Kjære gode nabo Bjarne! Dette var da voldsomt! Her synes jeg å fornemme en stor underliggende frustrasjon over tingenes tilstand, – men allikevel….!

Jeg har alltid vært imponert over det du og dine fagfolk har fått til. Ja faktisk stolt over å ha deg/dere her i vår kommune! Jeg tror faktisk vi er flere som ved passende anledninger skryter av dette faktum.

Min intensjon var utelukkende å tenke noen tanker rundt det innlegget Rolf la ut. Og stille noen spørsmål, – eventuelt gi uttrykk for mitt umiddelbare syn på noen av problemstillingene han/du berørte. Jeg konkluderte ikke, rett og slett fordi jeg ikke følte meg kompetent til det, men hadde et svakt ønske om litt meningsutveksling på Sonen.

At det gir deg assosiasjoner til en av Shakespeare’s komedier, ”Much Ado About Nothing”, (”Mye ståk for ingenting”), velger jeg å ta humoristisk! Humor har ofte vist seg som en resurs i krisetider!

Jeg verken ønsker, eller er i stand til, å delta videre i denne diskusjonen på det nivået den nå legges. Det er greit det. For som du sikkert vet så innehar jeg kun 1.år Handelsskole, før mine 40 år som diskenspringer, – nærmest i min fars fotspor! Det gir begrensede kvalifikasjoner, noe jeg naturlig aksepterer. Ett råd drister jeg meg imidlertid til å gi tilslutt:

Siden du så klart gir uttrykk for ikke å nå fram med ditt budskap i de fora og miljøer du ønsker, kan kanskje et godt råd være å evaluere det som til nå har ”gått galt”. Du skal ikke se bort fra at kommunikasjonsformen er av stor betydning! Det er fortsatt mange ”egnere og diskenspringere, ja bønder også for den del”, på alle plan på landsbygda!

Kommunikasjonsproblematikk er et interessant emne. Det kan bringe tankene inn på en annen kjent komedie, – nemlig Ludvig Holbergs ”Erasmus Montanus”!

Ja humor’n er ubetalelig i krisetider!

Nå håper jeg inderlig at denne debatten ikke blir av en slik art at vi “tråkker hverandre på tærne”! Det kan gjøre vondt og det er ingen tjent med!

Ikke enkelt å skulle delta i en debatt der en selv ikke har hverken kunnskap eller oversikt. Jeg drister meg likevel til å stille spørsmål, både for egen del og kanskje også for andre interesserte. Det får heller stå sin prøve at jeg herved røper hvor lite jeg egentlig kan om dette.

“Det enkleste er ofte det beste” heter det i reklamen til en av de største dagligvarekjedene i landet, som forøvrig også delvis satser internasjonalt. De er eksperter på sitt felt, nemlig å distribuere dagligvarer til folket på den rimeligst mulige måten. Det tjener kundene på og det tjener “kolonialmajoren” på. Når de satser på ekspansjon er det samtidig en vinn-vinn situasjon, for kundene og for kjeden som leverandør. De er inne i en god sirkel, større volum gir konkurransekraft i markedet. Kundene får det de trenger til en god pris.

Kan vi se paraleller til denne saken?

I dagens marked kreves det ofte spisskompetanse for å kunne hevde seg, uavhengig av bransje. At det er en viss størrelse på fagmiljøene virker tiltrekkende på fagfolk. I dette tilfellet kan det se ut til å kunne bli en vinn-vinn situasjon, for fagmiljøet i bedriften og for kommunen. Fornuftige og fleksible løsninger som kan være tjenlig for alle.

Sikkert kan det være argumenter for at en kommune, også på Vestvågøys størrelse, selv innehar denne kompetansen. Spørsmålet jeg likevel stiller er om kommunen har eller får oppdrag nok til at et fagmiljø, i regi av en kommunal etat (hvis det er det som er alternativet), får det volumet som kreves for å ivareta alle de hensyn Bjarne, styrelederen for GeoLofoten AS, redegjorde for i sin kommentar ovenfor? Det stilles kunnskaps- og sertifiseringskrav, som i tillegg til andre driftsforhold skal forsvares på en både faglig og økonomisk akseptabel måte. Siden det er slik at kundemassen lokalt er så begrenset, og at det kreves en viss pondus for å være konkurransedyktig i et større marked utenfor kommunegrensene, lurer jeg på om Vestvågøy kommune er stor nok til at det vil være fornuftig å selv drifte et slikt fagmiljø, kanskje til og med i konkurranse med GeoLofoten…?

Jeg kjenner ikke de faktiske forhold rundt dette, men tenker at de som sitter på disse tallfakta vet litt om hva som kreves og hva det eventuelt skulle koste kommunen å være selvforsynt med disse tjenestene. Vil kommunen eventuelt satse på å drifte en slik etat etter bedriftsøkonomiske vilkår og satse utenfor egen kommune, region, nasjonalt og kanskje også internasjonalt slik at dette alternativet skulle kunne bli stort nok og økonomisk fornuftig for kommunen? Har kommunen de nødvendige, risikovillige og likvide finansielle midlene dette krever? Hva har kommunen å tjene på å skulle drifte dette selv?

Forutsatt en fornuftig og markedstilpasset prising, mener jeg å se argumenter for at kommunen kan være tjent med å kjøpe disse tjenestene hos den lokale bedriften som har spesialisert seg på denne nisjen. Jeg tenker på de til en viss grad tilpassede økonomiske utgiftene (betaler etter behov og bruk av tjenester), fleksibilitet siden avtaler må reforhandles periodevis, støtte en lokal bedrift som trenger oppdrag (både m.h.t. kompetansetrening og økonomi) før de event. forsøker å posisjonere seg internasjonalt.

Hvis det private initiativ har ambisjoner om å vokse også utenfor landets grenser, og kommunen ikke har det samme ambisjonsnivå, vil det ikke være likegyldig hvem som får vekstmulligheter. Det er vel ingen som kan garantere suksess i noe tilfelle, men tenk om kommunen kunne bidra til at enda en lokal bedrift skulle klare å hevde seg på det internasjonale markedet…

Kan vi ikke i tilfelle få en vinn-vinn situasjon? Ett større fagmiljø som også kommunen kan dra nytte av, større muligheter for kostnadseffektivitet og dermed muligheter for fornuftig markedsprisede tjenester, fleksibilitet og etterhvert økte skatteinntekter (da kanskje fra en kommune med større potensiale for vekst?).

Blir det ikke også i denne saken slik at “det enkleste er ofte det beste”?

Pssss! Jeg vet ikke om jeg burde sette inn denne kommentaren, om det er noe vettugt her, men jeg gjør det likevel. Du vet; “en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare”. God natt :-)

Jeg vet jo at det er flere av kommunens politikere som er lesere og brukere her på “Heia Ballstad!”. Det er flott. Det gir en fin mulighet til å både orientere seg og selv fremme sitt syn i saker som er oppe til debatt. Det har jo også blitt gjort ved flere anledninger. Samtidig er det med undring jeg registrerer at det hittil ikke er noen av disse som har gitt noen kommentar i debatten her. Hva skyldes det?

Jeg oppfordrer herved til større engasjement i en sak som denne,- førstesidestoff i lokalavisen… Slik jeg ser det burde flere, spesielt fra politisk hold, gi til kjenne sitt syn i saken. Det er mange visninger av denne debatten, sikkert er det flere enn meg som er spent på hva de forskjellige politikerne, eller folk fra administrasjonen for den del, mener om det som er kommet frem så langt. Her har dere en fin anledning til å synliggjøre resonnement og holdninger. Kan det være momenter som ikke er kommet frem…?

Av og til skulle jeg ønske, selv om jeg er Høyre ordfører, at vi kunne bygge opp egen kommunal og respektfull fagkompetanse igjen…
Slik det er i ferd med å utarte i Vestvågøy ser det ut til at privatisering og konkurranseutsetting er i ferd med å påvirke omdømmet til kommunen på en svært negativ måte.
klaging, udokumenterte påstander, kameraderi osv er belastende for omdømmet.
Entreprenører og næringsaktører klager inn hverandre osv… hvem sitter som den stygge ulven – jo, kommunen selvsagt uansett..
Synes Bjarne m/fl burde ta seg i akt angående den negative kampanjen som føres mot kommunen.

Husk at: Den som ingenting gjør, gjør heller ingenting galt!
Det trengs nemlig minst 2 for å danse tango!
Klag oss inn for dertil demokratisk opprettede organer, hvor jeg hertill vil opplyse at Vestvågøy ( tross alle oppslag) kun er felt i kommunenes klagerogan 2 ganger, og det er på områder som vi kanskje burde fortsatt å ha kommunal virksomhhet på. Det ser jo bare ut til å bli bråk når vi ønsker å legge til rette for privat næringsliv…
Kanskje trengs det en oppstrammer i sytekulturen i Vestvågøy? Nå vil jeg på langt nær beskrive Bjarne som en del av denne – han er en samfunnsbygger med gode intensjoner, men er også et forbilde som jeg ønsker å fremholde også for fremtiden, og er viktig for utviklingen av vårt lokalsamfunn. Derfor..
Heia Bjarne og Heia Ballstad.

Det er kjempeflott at vår alles tillitsmann, ordføreren, tar seg tid til å delta i denne debatten. Han har det tøft for tiden både som lokalpolitiker, ordfører og ikke minst småbarnsfar, så det er forståelig og ønskelig at han slipper ut litt steam -og gjerne på Heia Ballstad!

Jeg skjønner også godt at ordføreren i et dystert øyeblikk en sen nattetime kan ønske seg et helproft, faglig variert og effektivt kommunalbyråkrati. Vi er nok mange som i slike stunder har gått enda lenger og kanskje drømt om kvalitetene ved det “opplyste enevelde” (selvfølgelig forutsatt at vi selv satt på toppen av det). Både innføring av det opplyste enevelde og full kompetansedekning i kommuneadministrasjonen er nok i dag en uoppnåelig drøm.

Surmuling? Ja visst har vi surmuling her i kommunen. Det er den måten misnøye kommer til uttrykk på når politikerne, administrasjonen, næringslivet og befolkningen ikke lenger snakker sammen på en god måte. Jeg innrømmer å ha blitt en del av denne surmulingen og er ikke det minste stolt av det, så jeg tar til meg ordførerens kritikk. Men det har sine grunner. Jeg har i 20 av mine voksne år med stor energi og sammen med mange dyktige medarbeidere med høy formalkompetanse forsøkt å bidra, igjen og igjen, til å utvikle spennende og fremtidsrettede virksomheter i Lofoten, men har samtidig også erfart 20 år med utrolig mange skuffelser i dette arbeidet og spesielt på lokalplan.

Står man med begge føttene trygt plantet på jorden, ja så står man stille! Å ønske seg tilbake til hva som var er en umulighet. Verden er dynamisk og utviklingen går raskt videre enten man bor i distriktene eller i storbyen.
Kommunens ansatte, såvel som politikerne, må erkjenne at dens mangslungne virksomhet nå er så spesialisert og rammestyrt at det er umulig å inneha egen spisskompetanse på alle fagfelt. Det er for de fleste kommunale leveranser heller ikke mulig å tilpasse kompetanse- og servicenivået til det som lokalt sett er mest “behagelig” for organisasjonen. Gjennom media, offentlig tilgjengelig informasjon, reising og bekjentskaper har nå innbyggere/kundene økt kunnskap om og økte forventninger til profesjonell hjelp, er bevisst sine rettigheter og stiller krav til utførelsen av tjenester. Disse forventningene retter seg både mot kommunale tjenester, hvor man ofte ikke kan velge alternativ leverandør fordi kommunen er monopolist, men også mot det lokale næringslivet som i enda større grad må skjerpe seg for ikke å bli valgt bort på fritt grunnlag.
Behovene i både kommunal og privat sektor burde derfor til sammen kunne danne et grunnlag for kunnskapsbaserte virksomheter som kan supplere og understøtte kommunen som tilrettelegger av tjenester, og samtidig være lønnsomme bedrifter i et regionalt, nasjonalt eller internasjonalt marked.

“You need two to tango” er et morsomt begrep på engelsk fordi det vrir substantivet tango om til et verb. Dette gjør uttrykket huskbart samtidig som det kan bety flere ting. Dans, inkludert tango, er som regel et samspill basert på noen faste trinn og noen grader av improvisasjon mellom to eller flere partnere.
Ordførerens analogi gir meg derfor tanker om at kanskje er det et dansekurs man burde hatt i Vestvågøy i stedet for et omdømmeprosjekt?

På Ballstad tilbyr skolen dansekurs til ungdommene fordi man ønsker å forberede dem til et ungdom-/voksenliv hvor oppøving av danseferdigheter, og deretter sosial samhandling gjennom å kunne danse (spesielt for gutta), skal bidra til mer positiv aktivitet og samtidig forhindre stupfylla på lokalet.

Lett omskrevet så med et “dansekurs” på lomma, i stedet for ei halv ei, kunne kanskje vi næringslivsgutta fra bygda hatt en sjanse til å by opp til dans den pripne og ofte overlegne “frøken Kommune”. Hun som alltid bare ser etter “byguttene” som er på visitt, som har fine foiler med seg og gjerne snakker søring. De som vi bygdegutta etter siste dans ofte ser får dra hjem med småripsen og profitten.
Av og til føles det også som om “frøken Kommune” foretrekker å danse solo og bare nyter at alle andre må stå og se på og beundre henne for den hun mener at hun er -uansett danseprestasjon.

Omdømmeprosjekter generelt er den nye “hypen” blant kommunene. Felles for dem er at de er svært kostbare, langvarige og har et høyst usikkert utfall om ikke mange lokale parter drar i samme retning. Drammen er blant forbildene og der har de holdt på i mange flere år enn omdømmeprosjektet deres har vart (det startet i 2005), og det er brukt et utall av millioner kroner fra både næringsliv, kommune og stat.
Et omdømmeprosjekt uten hele samfunnet på laget mener jeg er ingen “quick fix” for en kommune med et slitent omdømme.

Jeg lurer på om det ikke hadde vært langt mer tjenlig for oss alle i Vestvågøy dersom kommunen hadde tatt initiativet til å endre omdømmeprosjektet til å bli et “utvidet dansekurs”. Der kunne vi sammen lært oss en del kommunikasjonsteknikker, laget regler for hvordan vi skal snakke med hverandre, skape/revitalisere noen samhandlingsarenaer og sammen sette noen felles mål i prosessen.
Gjennom arbeidet med å utvikle og kvalifisere oss for å nå disse målene kunne det så skapes grunnlag for gjensidig tillit og respekt, arbeidslyst og til slutt: et nytt og bedre omdømme som bonus.

Kunne det være en idè å tenke “utenfor boksen” (= Rådhuset) og la omdømmeprosjektet bli et samfunnsprosjekt -et dansekurs for mange?

Med all respekt for samtlige i denne lenken, vil jeg på det sterkeste anbefale alle å lytte til Bjarne Pedersen sine realitetsbeskrivelser og fremtidsvisjoner for vårt fellesskap.
Ordføreren må ta dette inn over seg, bringe det videre inn i rådhuset til byråkratene og forlange at de tenker over nåværende kommunal situasjon (status)
En behøver strengt talt ikke noen høyere akademisk utdannelse for å forstå hva Pedersen mener, noe som han selv påpeker når det gjelder folks evne til å orientere seg, og deretter kunne stille krav. Kan turbolensen mellom Administrasjonen/politikere næringslivet (og folk flest) være en medvirkende faktor til splittelsen som til tider herjer i posisjonen?
Nei,det kan ikke være lett å være Ordfører i Vestvågøy idag, mye må gjøres,og det snart. Stikkord: Begynn med administrasjonen.

Til ettertanke og som et innspill i debatten:

"Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon mellom personer. En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet»¹. Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.»

Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonenen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer ²".

[Ovenstående er hentet fra Wikipedia, d.d.]

Vi forstår at kommunikasjon er utfordrende og kan være vanskelig. Det gjelder å snakke et språk som er forståelig. I tillegg finnes det forskjellige virkemidler som kan hemme eller fremme hensikten, som kan være gjensidig forståelse, tillit og respekt. Dette er ikke noe man kan kreve av andre, men noe den enkelte må gjøre seg fortjent til. Her kommer erfaring inn i bildet, man vurderer integritet,- er det samsvar mellom liv og lære osv. Her kan interesserte lese mer om emnet kommunikasjon.

Det er vanskelig å være uenig med Bjarne i betydningen av at alle lærer seg kommunikasjonsteknikker med gjensidig tillit og respekt som målsetting, og å finne tid og sted som gjør dette mulig. Når jeg skriver alle, så mener jeg alle de som er involvert. Her må alle parter være villig til å både gi og ta. Målet må ikke være å “vinne” en diskusjon eller å overbevise motparten og eventuelle tilskuere om at “der ser du, jeg hadde rett”. Hensikten må hele tiden være å forstå og å oppnå forståelse, begge veier. Da mener jeg man har kommunikasjon på høyt plan. Lykkes en med dette tror jeg at den gjensidige tillit og respekt man ønsker seg kan oppnås.

Uenighet kan være både interessant og givende. Med felles forståelse for problematikken kan dette gi konstruktive bidrag. Selv kan jeg ikke så mye om navigasjon, men jeg forstår det slik at hvis en ikke vet hvor en er kan en heller ikke vite hvilken retning en må gå for å komme dit en vil, akkurat det tror jeg de fleste har forståelse for. Jo mer nøyaktig en vet posisjon og forholdene ellers, jo mer presist kan de som skal stake ut kursen videre bestemme retning, virkemidler, fart og tid for å komme i mål. Å finne arenaer for utveksling av kunnskap og erfaringer, der en gir hverandre informasjon om ståsted og utfordringer fremover, er en god start. Det er lett å forstå og det er sikkert felles erfaring.

Jeg vet at dere alle har store utfordringer, bl.a. med vanskelige prioriteringer av tid og ressurser. Dere stilles ofte overfor komplekse sammenhenger og ønsker sikkert at “verden” var enklere. Med så mange dyktige og kloke folk både i det lokale næringsliv, som folkevalgte politikere og i administrasjonen tror jeg derfor dere forstår å komme frem til brukbare løsninger som alle både kan leve med og er tjent med, en vinn-vinn-vinn situasjon (hvis en tar med de internasjonale kundene der ute i verden :).

Det var forresten en kommentar fra ordføreren jeg er veldig uenig i, nemlig hans påstand om at “den som ingenting gjør, gjør heller ingenting galt!”

Den påstanden mener jeg er en skikkelig skiveboim. Hvis det er holdningen på rådhuset kan jeg jo skjønne at det blir konflikter med næringslivet…

Det var jaggu godt å få ut litt steam, og så registrere poengterte innlegg etterpå i lenken her.

Få er mere klar over tingenes tilstand enn undertegnede, men samtidig er det mye svart/hvitt som følge av at gjennom media kommer ikke helheten, nyanser og verdivurderinger like godt frem – eller alt som faktisk er bra i kommunen.
Omdømmet bekymrer meg veldig for tiden, og når man forsøker å få media interessert i noe positivt man ønsker å få fokus på overfor befolkningen(åpninga av sykehjemmet), ja så blir det også dratt ned i søla..

Omdømmeprosjekt kommunen har startet er helt i startfasen, og er meninga det skal omfatte hele kommunen etterhvert, også eksternt.

Grunnlaget for at det er mye negativ misnøye med kommunen ligger nok mange år tilbake i tid og har fått utviklet seg nokså uhemmet.

Planverk som skal legge føringer for arealdisponering og saksbehandling er utdatert, etterslep på saksbehandling, manglende rutiner og organisering ift samfunnsendringer osv er stikkord her.
Løpet er lagt allerede for å komme på sporet med organisering av helt ny ledelsesstruktur, rutiner og styringssystemer.
En hel rekke omdisponeringer på avdelinger, nyansettelser og styrking av særlige områder er godt i gang.
Siden jeg startet på rådhuset er det nå knapt en av lederne som er igjen, og nå sist ny rådmann.
Ser at det tar tid å endre kulturer og få i gang systemet på nytt, og nye ledere skal også få vurdere helheten og komme seg i gang.
I mellomtiden har det også vært stort press på organisasjonen, med sykemeldinger i ledelsen gjennom hele høsten og frem til nå.
I sum har dette gått på stumpene, og næringsliv og innbyggere har lidt.

Rolf – det jeg mente med at den som ingenting gjør, gjør heller ikke noe galt, er : at vi må ikke stille oss slik at vi blir så redde for å gjøre feil at vi velger å gjøre ingenting – dette er en klassisk organisasjonsfelle!
Her er det bare å stå på for utvikling, og så vil vi gjøre feil, og så får man stå for det.

Det er utrolige muligheter for utvikling i denne kommunen, og vi må ha innbyggere og næringsliv med oss, og vi må by opp til ny dans fra kommunen, gjerne tango..
Er sikker på at vi er på opptur nå, så får vi se hvordan det politiske liv utvikler seg..

Til Johnny! Det var godt å se hva du egentlig mente med utsagnet ditt! Da er vi jo helt enige likevel.

Jeg vil gi deg ros for at du bryr deg, også med å lese og skrive her på “Heia Ballstad!”. Det bidrar til å bygge tillit. Jeg tror at du har hatt og fortsatt vil ha mange utfordringer fremover. Sammen med de andre flinke folkene i Vestvågøy har jeg tro på at dere vil få til mye bra!

Forutsetningen er å fortsette med gode dialoger, der man først og fremst lytter, men også forteller om egne utfordringer og hva man kan bidra med. God kommunikasjon, “på langs og på tvers”, vil i enda større grad synliggjøre hvilke behov som foreligger og virkemidlene en kan bruke, nettopp for å tilrettelegge og bidra til nye muligheter.

På sikt kan dette gi mange vinnere!

Ordfører Jonny Finstad inviterer i Lofotposten og på Lofotliv.no til en debatt om “de store linjene” for utviklingen av Lofoten -og dermed også Vestvågøy. Dette begynner det endelig å lukte politikk av!

Politikerne i kommunestyret er etter min mening for lite opptatt av å skape og utvikle politikk. Politikken skal angi tydelige rammer og instrukser for hvordan man vil prioritere ulike sider ved kommunens totale virksomhet. Politikerne er derimot mer opptatte av å blande seg inn i detaljer ved den operative driften til administrasjonen. På denne måten blir de fort selv en del av produksjonen. Dette fører selvfølgelig til mange bindinger i løpende prosesser og mange utfordringer når det kommer til habilitet.

Politikk er i hovedsak å ville og å prioritere. Vestvågøy kommune starter nå en ny giv med å ordinere seg selv en stor dose indremedisin i form av KS (Kommunenes Sentralforbund) sitt prosjekt Attraktive arbeidsgivere

Så vidt jeg kan skjønne, ved raskt gjennomsyn av minihåndboken for omdømmebygging, så dreier det nye prosjektet seg nesten uten unntak om å gjøre grep med den eksisterende organisasjonen for at den skal fremstå bedre (= få et høyere omdømme) hos utvalgte referansegrupper.

Jeg mener at før man begynner et nytt stort og kostbart prosjekt med “etatsbygging” for kommunens organisasjonen (lederutviklingsprogrammet er enda ikke ferdig), så ville det vært bra å først ha avklart dette:

• Hvordan ønsker vi som bor her at Vestvågøy kommune skal fremstå som administrativt nivå og som geografisk lokalitet for oss og omverdenen om fem og 10 år fra nå. (Dette er det ordfører Finstad nå spør om på Lofotliv.no)
• Vilke oppgaver skal Vestvågøy kommune sin organisasjon da utføre om fem og 10 år
• Vilken sammensetning og dimensjonering krever dette av den kommunale organisasjonen
• Vilke samarbeidspartnere trengs for å utfylle de tjenestene som er ønskelige å ha tilgang på, men som ikke skal produseres av den kommunale organisasjonen
• SÅ trengs en kommunal organisasjonsutviklingsprosess for å vinne tilslutning fra flertallet av dagens mange hundre kommunale medarbeidere for disse målene, fortelle hvem som blir overtallige eller må omskoleres ut fra vilke funksjoner kommunen selv skal utføre, og så motivere alle til å bidra i den valgte retning. De som ikke vil eller skal være med i fortsettelsen må gis et fornuftig tilbud om avgang, jfr den tidligere suksessrike omstillingsorganisasjonen Telenor Nye Muligheter AS.

Det er slik at den kommunale organisasjonen er til for å få løst oppgaver for befolkningen som den alene er best skikket til, og den er ikke opprettet for at kommunalt ansatte skal ha en arbeidsplass. Det er altså ingen naturlov at kommunen som arbeidsgiver og tjenesteprodusent skal ese ut i alle retninger selv om samfunnet sine behov endres og øker.

En fremtidig suksesskommune vil sannsynligvis karakteriseres av at den har identifisert sine kjerneoppgaver og selv blitt god på dem, samtidig som den har bidratt til å utvikle et nettverk av dyktige lokale leverandører (kommersielle- såvel som frivillige organisasjoner) av ønskelige “goder” man vil ha tilgang til i lokalsamfunnet, men som ikke skal være kommunal tjenesteproduksjon. Disse oppgavene, og overtallige kommunale medarbeidere, vil kunne danne grunnlag for et bredere fundamentert næringsliv som, basert på et større lokalmarked når kommunale oppgaver fristilles, kan blomstre og utvikle seg videre så langt ambisjonene rekker.

Det er nå politikerne må komme på banen og diskutere nødvendige prioriteringer for hva som er ønskelig og realistisk at Vestvågøy kommune i sin todelte rolle som tjenesteprodusent og offentlig myndighet skal gjøre for oss i årene som kommer. Hovedrammene for dette vil angis i befolkningsprognoser i kombinasjon med etablerte rettigheter for ulike befolkningsgrupper og statlige lange føringer for kommunenes fremtidige finansiering (bl.a Rattsø utvalget av 1995). Dersom man greier å se disse sammenhengene i forkant vil målstyring, kommunal ledelse og dimensjonering av organisasjonen bli langt enklere og mindre frustrerende enn om man starter med et kamuflert organisasjonsutviklingsprosjekt for dagens kommuneorganisasjon.
Man bør altså ha bestemt seg for hvor man vil før man begynner å gå.

Vil bare minne om at det kan være nyttig å evaluere resultatene av det fortsatt pågående lederutviklingsprosjektet før man går videre. Her har kommunen i lang tid brukt mye penger på mange medarbeidere med en lederfunksjon. Hvem er de dyktigste av disse og som det kan satses på i fortsettelsen? Dette trenger den administrative toppledelsen i kommunen å vite for å ha nok “sersjanter” til å forbedre dagens drift og gjennomføre fremtidige endringer.

Uten først å stake ut kursen, kjenne vilke lederkapasiteter en har å trekke på og så fortelle alle medarbeidere om de valgte mål, vil sannsynligvis et nytt kommunalt storprosjekt (omdømmeprosjektet) som skal bygge en god organisasjon dessverre bli svært frustrerende for noen. Dette gjelder spesielt dem som idag arbeider i de deler av kommunens organisasjon som vil bli rammet av nedskjæringer, omorganiseringer eller bortfall fordi andre sektorer om noen år (5-10) uansett MÅ prioriteres høyere fordi vi ikke har noe valg.

Min anbefaling er å først starte et tverrpolitisk strategiprosjekt, og deretter gjennomføre en langsiktig tilpasning til og dyktiggjøring av den kommunale organisasjonen vi trenger i fremtiden. Dette må skje i nært samarbeid med lokalt nærings- og organisasjonsliv som aktivt må involveres for å komplettere kommunal tjenesteproduksjon.

Ordfører Finstad skriver på Lofotliv.no at: “Lofoten har ingen felles profil som underbygger et felles budskap for hvordan vi ønsker å fremstå, eller en visjon for fremtiden å strekke seg etter for felles attraktivitet.”

Dette synes jeg er interessant. Å etterspørre slike føringer kan gi grunnlag for en viktig og mere ensrettet markedsføring både internt i hver kommune og eksternt, utenfor regionen. Kort og godt: Hvor vil vi?

I den forbindelse lurte jeg på hvilken visjon, verdier eller felles mål Vestvågøy og hver av de andre kommunene i Lofoten har for sitt eget arbeid, ikke bare for attraktivitet utad, men også for arbeidet internt i hver kommune…? Jeg tenker nå i forbindelse med debatten her om samarbeid mellom det lokale næringsliv og kommuneledelsen ved politiske føringer og administrasjonen.

(Kunne kanskje ha funnet det ved aktiv søking på “nettet”, men velger å spørre her siden jeg vet at flere av kommunepolitikerne, med ordføreren i spissen, er aktive brukere av Origo.no og “Heia Ballstad!”).

Min tanke er at det kan være naturlig å starte med å kartlegge dette først og se om det er noen fellesnevnere der. Hvordan tenkes det på overordnet plan i hver enkelt kommune pr. d.d.? Hvilke erfaringer er gjort så langt i dette arbeidet, er det samsvar mellom hva man ønsker å oppnå og realiteten? Hva har man gode erfaringer med og hva kan gjøres bedre? Hvilke tilbakemeldinger har man fått og hvordan er disse håndtert så langt?

Vet ikke om noen her vil kommentere de øvrige kommunene i Lofoten, men jeg håper at vi kan få en situasjonsbeskrivelse (i korte trekk) om forholdene i Vestvågøy på dette området.

Det kan uansett være en fin mulighet til å markedsføre dette til interesserte lesere, både for ansatte i kommunen og brukere av kommunens tjenester. Det er viktig å synliggjøre hvilke retningslinjer en arbeider etter, både internt og eksternt. Det kan være et godt grunnlag som basis for det daglige arbeid og de prioriteringer som hele tiden foretas. Ikke minst kan det være et nyttig verktøy for at samarbeidspartnere i størst mulig grad kan forutse resonnementer og hva man kan forvente av kommuneledelsen.

Altså: Hva er Vestvågøy kommunes egen visjon, verdier eller målsetting for sitt arbeid i denne forbindelse?

Er det ingen som helt kort kan redegjøre for hvilke overordnede politiske målsettinger (visjon) Vestvågøy kommune har for sitt langsiktige arbeid (f.eks. med tilrettelegging for næringsetablering, innovasjon, sysselsetting, bosetting etc.)?

Hva skal interesserte næringsaktører forberede/oppfylle i sine søknader, for å være i samsvar med de retningslinjer kommunale beslutningstakere må legge til grunn, når det ønskes og søkes samarbeid mellom privat næringsliv og kommunen?

Hvilken visjon er “det fyrtårnet” kommuneledelsen (de forskjellige etatene?) prioriterer og styrer etter når beslutninger skal taes og føringer legges i både det kortsiktige og langsiktige perspektiv?

Ved å markedsføre dette både internt og eksternt vil det lette arbeidet for de som søker og for de som skal behandle søknadene. Da kan alle lettere vurdere om søknaden er i samsvar med den langsiktige plan og målsetting kommunen har. Å være tydelig på dette vil bidra til effektivisering innad i ledelse/adm. og kan gjøre Vestvågøy til en interessant og enda mer attraktiv kommune for etablerere. Jeg mener at forutsetningen for at dette skal lykkes er at disse føringer må være en naturlig del av hele (kommune-)organisasjonens daglige arbeid. Det må bli en del av “bedriftskulturen”, noe alle kjenner og forstår. Alle må vite hva de skal prioritere etter og vektlegge. Dette krever et kontinuerlig holdningsskapende arbeid internt og markedsføring eksternt. F.eks.: Er vi her for egen sysselsetting eller for å hjelpe andre til å lykkes (hjelp til selvhjelp), hva er det beste for samfunnet og felleskapets kostnader og inntekter, kort eller lang sikt, hvordan må jeg tenke og prioritere for at vi skal komme dit vi vil, hvilke hovedstrategier skal jeg følge…

Antakelig er det ikke mulig å presisere alle tenkelige og utenkelige scenarier skriftlig. Derfor kan en klar og tydelig visjon være et godt styringsverktøy. En visjon, som bygger på de verdier kommunen ønsker, kan suppleres med noen konkrete retningslinjer (målsettinger) for den enkelte aktuelle etat. Når mål og retningslinjer for å nå dette er kjent, blir det mye lettere for alle å forholde seg til saken og hverandre. Skulle det bli misforståelser eller uenighet underveis blir det også lettere å argumentere for eller imot for å klargjøre hensikt og resultat.

Jeg mener (egentlig:)) ikke å belære noen, men ønsker å tydeliggjøre hva jeg etterspør i min forrige kommentar og hvorfor. Det gjør jeg fordi ingen har kommentert mitt spørsmål. Kanskje var spørsmålet uforståelig eller uklart. Jeg vet og forstår at god kommunikasjon er utfordrende og kan være vanskelig. Jeg prøver derfor igjen med noe mer forklaring :)

Det kan gjelde GeoLofoten AS denne gangen, kanskje er det et helt annet foretak neste gang…

“Det enkle er ofte det beste!”, men dette er ikke så enkelt som det kan synes :) Det krever innsikt, innvolvering og samarbeid i flere retninger, og det må bli en viktig og prioritert del av arbeidet. Det må gjøres så tydelig at alle forstår. Ja så klart bør det være at jeg med en gang “fikk flere hender i været” fra de som ville og kunne svare på spørsmålet mitt. Siden “disse hendene” uteble lurer jeg på om det kan være noe som er uklart for enkelte her. Her er ihvertfall en mulighet til å klargjøre dette i korte trekk. Slike overordnede visjoner, verdier og målsettinger er sjelden beskrevet i så lange termer, så det burde ikke bli så mange setningene som kunne vise dette, men jeg vil også sette pris på en henvisning til nettsiden hvor dette er beskrevet, det hjelper godt. Benytt muligheten nå til å reklamere for de verdier, vyer, visjoner og mål dere har, vi er interesserte lesere :)

Når dette er klart kan jo neste steg bli kartlegging av de andre kommunene og se om dette gir grunnlag for å trekke sammen og vurdere om det vil være tjenlig med videre samarbeid i disse sakene. Alt til sin tid.

Nå er jeg trøtt, god natt!

Ut i fra responsen her kan man jo begynne å lure på om kommunen ikke har noen næringspolitiske målsettinger. I så fall er det i høyeste grad betenkelig og noe det, etter mitt syn, bør gjøres noe med.

Hvis det er slik at kommunen mangler kompetanse på dette feltet vil jeg fortsatt oppmuntre til dialog med dyktige folk i næringslivet. Jeg tror det er mange i Vestvågøy som er kompetente til å gi verdifulle råd og innspill, som kan komme alle til gode. Et næringspolitisk råd for Vestvågøy kommune kunne jo være en idè, også etterhvert for hele Lofoten. Mitt forslag er at det kan starte med Vestvågøy og så kan dette næringspolitiske rådet videre vurdere saksgangen når det gjelder Lofoten som region.

Siden kommunikasjon alltid er en utfordring kunne det kanskje være en idè å hente inn profesjonell hjelp utenfra til å lede dette rådet. Det kan være sunt at noen kommer inn med “blanke ark”, som ikke har med seg noe av den “ballasten i ryggsekken” som de har som allerede har vært involvert i denne diskusjonen i kommunen (over lengre tid) nødvendigvis har med seg. Det kan bli en nyttig og god investering.

Intensjonen må ikke være å finne ut hvem som “hadde rett” eller “har tatt feil”, men hva dere sammen kan få til for fremtiden. Hva utfallet kan bli får tiden vise, men det blir neppe et minus for kommune/region hvis politikere/adm. og kompetente næringslivsledere kommer sammen for å drøfte hvilke grep som kan gjøre “livet enklere” for videre samarbeid og felles suksess. Vi ser jo at det er slik de arbeider på høyere nivå i samfunnet vårt (nasjonalt). Hvorfor ikke ta lærdom og eksempel derfra? Det er en kjent sak at “den kjenner best hvor skoen trykker, som har den på”.

Lykke til!

Vi registrerer at ingen har noe å kommentere når det gjelder det som ser ut til å være manglende næringspolitiske målsettinger i Vestvågøy kommune.

Jeg mener det burde være av allmenn interesse å vite hvilke visjoner, målsettinger og verdier kommunen jobber mot eller for på alle områder den er engasjert. Kanskje får vi vite det ved en senere anledning :-)

Jeg takker for bidrag til debatten og interessen fra de flere hundre som har vært innom og lest her! Også takk for all positiv tilbakemelding jeg har fått fra interesserte lesere!